seven eight nine

Den ene typen satt på en sykkelkurv og syntes han var riktig så flott.

Den andre satt på et sånt bagasjebrett og gjorde heller lite ut av seg.

Så han første begynte å skvaldre om hvor fint han hadde det på kurven.

Han andre bestemmer seg for å teste kurven han også, men da forter han første seg å stille seg nærmere kamera slik at han selv kommer i fokus og ikke kompisen.

Kompisen (fortsatt utenfor fokusrekkevidden, stakkars) sjekker halefjærne til førstemann på kurven for å se hva som gjør han så mye bedre. 

Så begynner begge typene å bruse med fjærene for å vise meg hvem som var finest.

De blir begge litt forlegne da jeg avstår fra å svare.

Så tilslutt sitter de bare og konsekvent ser hver sin vei og ignorerer hverandre.

End of story. 

Det slår alltid ned i meg som en tanke, som en idé jeg har produsert selv. "Tenk om..." eller "Det hadde vært utrolig fint om" eller "Det er så typisk, kommer helt sikkert til å..." også skjer det. I det siste har det overraskende ofte hendt ting som jeg har "forutsett" selv på forhånd.

Men nå er ikke dette som jeg har forutsett viktig. Det handler som regel om hverdagslige ting som ikke betyr noe om inntreffer eller ei. Men det har slått meg at jeg har forutsett så mye som har hendt i det siste. Jeg tror ikke jeg er så veldig synsk eller noe, og i hvertfall ikke en sjette sans. Særlig fordi tankene alltid er egenproduserte. Og ting skjer jo ikke alltid. Men ofte. Og det har jeg tenkt over.

Ellers flyter livet forbi, og jeg unngår å gjøre i dag alt som kan utsettes til i morra. Jeg har forandret meg det siste året, særlig oppe i hodet. Selv om sammentreffene med tankene mine og ting som skjer har vært særlig presist den siste uka.

Det var en gang en fin sommerfugl. Så kom teleobjektivet mitt og fanget den, og jeg innså hvor skummel den egentlig er, med digre øyne, pels og tentakler (eller følehorn eller noe) og det hele. Men det er greit å redigere på den, så lenge den ikke kommer med pelskroppen sin og tar meg på ekte. 

Bildet etter en tur i photoshop:

Bildet før redigering:

Foto&redigering: Linda R

Nå ser den egentlig kjempestygg ut på ekte fordi jeg fiksa så veldig på den. Men alle er fine på sin måte uansett. 

Nina har tatt bilde av meg, også svarthvita jeg det, for det var så mørkt ellers. Jeg har sløyfe i håret mitt. Den er egentlig knall rød, men det syntes jo ikke her. 

Du visste ikke at det skulle gjøre så vondt, men det gjorde det visst. Det var ingen som fortalte deg det. Så der krympet du deg sammen i smerte, klynkende, hvinende. Du følte deg nedverdiget, hadde du vært forberedt på denne voldsomme smerten kunne du jo stått i mot. Spilt tøff. Du visste det var litt vondt, men ikke så vondt.

Langsomt går smerten over. Fortsatt er du litt øm. Men du er ved godt mot nå, gjemmer vekk den sårbare masken og ikler deg den tøffere rollen som du egentlig syntes passer deg mye bedre. Du forbereder deg psykisk til neste gang. Du vet det blir en neste gang. Du følte det på deg da du kjente smerten. At det ikke var siste gang du skulle oppleve det. Men denne gangen skal du løpe, hyle, sloss, kjempe. Du skal påføre smerte også. Bli et offer som forsvarer seg, ikke bare være et offer. Du forbereder deg psykisk. Gjør deg klar.

Bilde: http://bluenred.files.wordpress.com/2009/10/russian_invasion_of_afghanistan_1.jpg

Du har ikke lov til å drepe noen i dag. Enten det er grunnet uenighet, sinne, eller at noen drepte en av dine først. Du har ikke lov til å voldta, slå ihjel, skyte noen eller stikke dem ned. Det er bestemt ved lov og orden i Norge.

Men det finnes et unntak. Soldater blir betalt for å drepe. Norske soldater. Vi sender millitær hjelp til Afghanistan for å lære opp deres soldater til å krige. Til å bruke våpen. Og sammen kjemper de mot fienden, skyter på dem, dreper dem. Og noen blir drept selv.

Ingen dømmer disse norske soldatene for mord når de kommer hjem. Enda de har skutt og drept mennesker som aldri har gjort dem noe galt. Mennekser som ikke en gang har gjort Norge noe galt. Familiefedre. Brødre. Onkler. Fettere. Hvorfor er det greit å skyte for å drepe i en krig, og hvorfor kan helt utenforstående land blande seg inn, være med på drepingen? Hvem bestemmer hvilken side som er riktig å støtte i krigen?

Det er to tapere i en krig, så hvorfor er det så mye riktigere å støtte den ene taperen enn den andre?

Hvorfor kan soldater bombe hus, tvinge familier på flukt og drepe andre soldater og sivile, når det ikke er lov å drepe noen? Hvorfor skal noen få være et unntak? Det er like feil å bombe et tilfeldig hus i en landsby som å bombe huset til naboen din. Men det er liksom lov når det er krig?

Det verste er at mange, mange av soldatene har valgt dette livet selv. de ønsker å bombe og skyte og få betalt for det, i den tro at det skal gjøre verden til et bedre sted. Det må jo være en slags hjernevasking? Hvordan kan de tro noe sånt?

Bombing for peace is like fucking for virginity. Bortsett fra at sistnevnte ikke dreper eller ødelegger land og folk.

Det er litt trist at halvparten av bildene som dukker opp når du googler "Afghanistan" er krigsbilder.

Foto: Linda R (privat)

Hvorfor må vi ha en lov i Norge som stadfester at homofile har lov til å gifte seg? Og hvorfor skal ikke homofile få lov til å adoptere barn? Hvorfor er det mye mer akseptert å være homofob enn å være homofil?

Hvem bestemmer hva som er annerledes?

Det burde være en selvfølge at homofile får lov til å gifte seg, uten at det er lovbestemt. Men med alle fordommene som er ute og går i dag, så har folk fått et helt forvrengt bilde av homofile. Noen kaller dem unormale, andre ekle eller annerledes. Jeg kaller dem medmennesker.

Det heter seg at en skal elske både sin neste og sine fiender, men slik jeg oppfatter det i dag syntes folk at homofile ikke går innunder noen av disse, og at man derfor kan hate, være fordomsfull mot og mobbe dem. For det er så alt for mange som er så opptatt av seg og sitt, men enda litt mer opptatt av alle andres, at de ikke har noe godt å si om dette de ikke vet noe om.

Hvem har bestemt at det må være en mamma og en pappa som er sammen for at et barn skal kunne vokse opp på best mulig måte? Det finnes barn som bare har en mamma. Det finnes barn som bare har en pappa. Det finnes barn som ikke har noen av delene, og disse som har begge. Det blir folk av alle disse barna, så hvorfor skal ikke barn kunne leve opp hos to pappaer eller to mammaer? Legningen din er ikke arvelig, og heller ikke noe som lar seg påvirke av omgivelsene rundt. Det som påvirkes, derimot, er vokse menneskers holdninger til homofile. Og det er dette som eventuelt kan gjøre det vanskelig for barna.

Jeg ser heller ikke problemer i at et barn eventuelt hadde blitt homofilt, sånn som pappaen eller mammaen. Om man forelsker seg i det ene eller andre, og tenner på det ene eller andre, så er vel ikke det en sak som angår hele samfunnet? Det må da være langt verre med disse som er pedofile, nekrofile eller verre? Det er slike legninger som ikke er noe alrighte, ikke det at noen heller vil bo sammen med samme kjønn som seg selv.

Det får være grenser for hva folk flest skal blande seg oppi, takk.